Det var Dylan-konsert i Drammenshallen. Vi kjente hverandre ikke, men vi var begge venner av Jon og Jon hadde en Ford Transit. Han var den første i gjengen med egen bil, bandbilen vår. The increadible four. Espen på bass. Rødtoppen Marius rytmegitar. Jeg spilte solo. Og Jon slo på trommer. Spilte ikke. Dæljet på trommene. Som dyret i Muppet Show. Bortsett fra håret. Den blanke skallen virket enda mer fryktinngytende. Vi syntes det var kult med Jon bak trommene. Et varemerke på en måte. The increadible four.
Nå satt vi i bilen alle sammen. Og Eva. Og noen venninner av henne. Fullstappet Transit Oslo Drammen. Jons blå eldgamle Ford Transit med 8 spors båndopptager og hjemmesnekrede høyttalere under setene foran. Ikke Dylan i bilen. Emerson Lake and Palmer. Yes. Doors.
This is the end, sang Jim Morrison. Vi protesterte høylytt. Dette var ikke slutten. Det var begynnelsen. Dette var vår tid, vår egen forsinkede hippiebevegelse. Fire i baksetet. Evas venstre lår tett inntil mitt høyre. Come on baby, take a chance with us. Jeg løftet armen og la den bak hodet hennes. Hun smilte til meg. Vi skulle til Woodstock og høre på Creedence, The Who og Janis Joplin og følte oss frigjorte selv om vi var på vei inn i Drammen på midten av åttitallet.
Så var Dylan på scenen. Vi sto tett inntil hverandre i mengden av glisende fans. Vi smilte også, nærmere, bløtt og mykt. Dylan sang. All right I’ll take a chance, I will fall in love with you. Og vi tok sjansen.
av 68 lesere