I dag er det ingen jubel. Det kan ikke være sånn hver dag. For i dag blåser vimpelen langsomt ytterst på Lysaker brygge og havet er smeltet bly. Og jeg vet at venner lider, at mennesker jeg elsker sliter, at myke og vennlige ord tvinges over i skarpe former, at åpne hender blir hardt knyttet i stum fortvilelse.

Og da tenker jeg på Albert Åberg. Han kunne ikke skjønne at det ikke var bursdag hver dag. At alt plutselig var så kjedelig. Og jeg blar videre i tankene til den kloke bestemoren som vasker og rydder og synger at det er fint at det er kjedelig. Til Alberts og min irritasjon. Det er fint at det ikke er en god dag, sier bestemoren til Albert Åberg. For hvordan kunne vi ellers merke når dagene er virkelig gode.