Arabiske netter. Ikke to tusen og en av dem. Bare noen få. Likevel magiske. Himmelen blir ikke sortere enn her. Lysene nede på bakken aldri mer skinnende. Vi ledes ned svakt opplyste trapper, nedover i dypet. Ikke beduinenes telt. Egentlig. Men likevel. Innerst i ”The-one-and-only” Royal Mirage, det arabiske kvarteret, midt i skyskrapernes Dubai.
Vi er omgitt av buede hvelvinger, levende lys, damask, brunt, gyllent, kandelabere, krystall. Vi blir servert. Dufter. Ukjente krydder. Smakens møte med ganen. Vi smiler. Vi er et annet sted, men likevel her.
Gode venner rundt bordet. Smil. Nikk. Fakter. Gode ord. Forsiktige nikk. Mine kroatiske venner med åpne ansikter. Kjemi. Kroppens signaler. Vår Saudiarabiske gjest Mohammad med rødt hodeplagg, hvit kjortel. Mørk bart. En liten mann med et stort smil. En saudier på besøk i Emiratenes Mekka. Ved siden av Mohammad sitter forretningsmannen Rashid, som kaller seg beduiner, med slektstre tilbake til perledykkerne langs Jumeirah. Hvitt hodeplagg. Enda hvitere kjortel, om det er mulig. Sort bånd rundt hodet. Det samme smilet. Ubarbert. Mer skjødesløs enn sin saudiarabiske venn. Galant, verdensvant, talefør. Britisk aksent. Har dere vært i The River Cafe i London? En kantine av en restaurant, men for en mat! Han fører fingrene i en spiss opp til munnen og slenger et kyss utover bordet.
Jeg løfter glasset og skåler med min kroatiske venn, mens våre arabiske gjester diskuterer ulike butikker på Harrods og sine leiligheter i High Street Kensington. Vi er nysgjerrige. Spør om kjortelen, hodeplagget, båndet rundt hodet. Er det forskjeller mellom skikker i Saudi Arabia og her? Rashid ler og peker på sin venn. Ser dere ikke? Min venn Mohammad har mansjettknapper og er litt mer organisert her oppe. Han løfter hånden opp til halsen. Hans egen krage er åpen. Mohammads krage er tilkneppet som en prests. Dessuten er våre saudivenner flinkere til å barbere seg. Rashid ler igjen og løfter glasset til hilsen. Han drikker juice. Ikke alkohol. Aldri en dråpe alkohol. Ikke en gang i London.
Men hvorfor båndet rundt hodet? Rashid ler igjen. Vi må ha noe å binde kamelene med. Og når vi ikke har noen kameler å binde fast, må vi ha et sted å gjøre av båndet. Så legger vi det like gjerne på hodet.
Senere går vi ut får å ta en sigarett, Rashid og jeg. Han røyker pipe. Et trekk med sterk tobakk. Jeg sutter lenge på sigaretten. Vi snakker. Shisha-røyken legger seg over plassen. Hvordan er Norge? spør Rashid. Dere er rike? Jeg nikker. Men vi bruker ikke pengene våre slik som her. Jeg peker på skyskraperne rundt oss. Kanskje like greit, sier Rashid. Vi har dratt på oss store problemer. Nå er det bare 20 % igjen av oss beduiner. Vi har mistet vår identitet. Dessuten fører all virksomheten til store utfordringer innen sosial og helsepolitikken som vi ikke klarer å løse. Husk: Dere har demokrati, sier han. Vi har gode ledere, men det er ikke demokrati. Kanskje vi får det en gang. Da blir nok mye annerledes. Han banker tobakken ut av pipen. Vi går inn. Senere får jeg vite at han er broren til Helse og sosialministeren i Dubai, overraskelsenes ørkenland.
Etter måltidet står vi og venter på taxi. Private biler kjøres fram. Hvite biler. Maserati. Porsche. Rolls Silver Shadow. Til og med en hvit Ferrari. Og ut av hotellet kommer de hvitkledte. Beduinene. De setter seg inn i sine nye kameler. Så retter de på hodeplagget og kjører bort.
av 73 lesere