Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Opatija ligger på halvøya Istria, innerst i Kværner-bukta. Ja, den heter det, denne kroken av Adriaterhavet som omkranser Rijeka og slynger seg inn mellom øyene Krk og Cres. Vi ankommer med bil etter to timers kjøring fra Zagreb. Og vi er med ett i Cannes eller Nice, eller kanskje et bortgjemt sted på den italienske riviera. Men likevel; dette er også Kroatia.

Vi ser storheten som har vært en gang. Den gangen Opatija var stedet adelen reiste til for noen helsebringende dager. Spaene ligger fortsatt på rekke og rad langs veien som buer seg gjennom den lille byen, omgitt av glemt dekadanse. Bakenfor strekker åsene seg mot Uckafjellet, dekket av laurbærtrær. Det dufter friskt av hav og grønt og vi kjenner i hele oss at her er det godt å være.

Det grønne Adriaterhavet pisker mot moloene. Likevel er det sommervarmt. Kroater og italienere nipper til sin macchiato på fortauskafeene og stirrer utover havet. Blir fjerne og lykkelige i blikket. Og vi går. Vi vandrer langs den fem kilometer lange strandpromenaden som veksler mellom havsprøyt, palmer og lune sypresslunder, en hellelagt sti som ber om å bli flanert på, som snirkler seg gjennom krydderhager, forbi ærverdige villaer og et vakkert benediktinerkloster. Vi rusler hånd i hånd og trekker hele Opatija inn under huden. Til slutt er vi fremme.

Og så er vi i et romersk bad. Det er rent. Vakkert. Hvitt. Marmor. Fontener. Nakne mennesker, med eller uten et håndkle rundt livet, vandrer fra ulike dampbad til massasjerom og kroppspleie, videre til liggestoler, der nesten uhørbar klassisk musikk fyller kroppen med velvære. Vi synker ned i en døs av behag, helt til vi vekkes av vissheten om en fiskerestaurant vi passerte på veien.

Og der, innerst i Kværner-bukta, ettervarme av sauna og sol, skåler vi i fruktig, men likevel passe tørr riesling og stirrer utover havet med det samme salige blikket vi så hos de andre tidligere. Kelneren kommer med fersk dorada, sjøkreps og fingerskjell. Vi sukker. Vi smiler til hverandre. Opatija er ikke glemt. Opatija vil leve i oss. Lenge. Lenge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er over hundre år siden. Det er mai og vi er forelsket i Paris. Oss to. Og vår felles venn Kristian er norsk designer med leilighet ved Trocadero på tredje året og vet nøyaktig hvor vi skal gå. En natt i Paris, sier Kristian. Da alt kan skje.

Vi møtes foran vår frues kirke, det gotiske byggverket som binder øst og vest sammen, knutepunktet mellom Chatelet og St. Germain. Det er som om byens hovedsymbol speider oppover Seinen, over de elskende ytterst på Iles de Cite og følger livet i gatene helt opp forbi La Defence. Men vi er akkurat her. Nå. Midt i det pumpende hjertet av byen, og der møter vi Kristian og går, går nedover, innover, helt til vi er så langt inne i byen at vi har mistet Paris av syne. Her spiser vi østers, kamskjell og kalvefilet akkompagnert av Jacque Brel og mengder champagne og rødvin. Klokka blir ti om kvelden og natten begynner snart, sier Kristian.

Nå går vi ikke i gatene lenger. Vi kjører drosje og snakker på vår begrensede fransk med drosjesjåføren. Uansett hvor lite fransk man kan, så snakker man fransk med drosjesjåfører i Paris. Sier Kristian. Og vi ender opp et sted i latinerkvarteret, Rue des Beaux Art, den skjønne kunstens gate og inn en liten unnselig dør der det ikke en gang står et skilt med hotell, men et hotell er det. Og ikke et hvilket som helst hotell. L’Hotel. ”Hotellet”. Verken mer eller mindre. Vi blir svimle av all dekadansen og dette parisiske som sitter i veggene og sprudler opp av champagneglassene.

Her døde Oscar Wilde, sier Kristian. En ulykkelig homse i utlendighet. Kristian er ikke homse. Han liker både gutter og jenter og bruker eyeliner og rouge som klumper seg litt i det tidsriktige 3 dager gamle skjegget.

Videre. Denne gangen til fots, bare rundt hjørnet til Bilbouquet, enda lengre tilbake i tiden til plysj og tung parfyme og førtitallsjazz og Melissa Battlefield som synger med sine hundreogfemti kilo og skinner som en lyskaster ut av munnen. Se, glitrer Melissa mange timer senere, langt ute i natten, og viser meg diamanten som er montert i hennes venstre fortann. Og Kristian diskuterer med Jean Paul om Gucci syr sine silkejakker i Italia eller Østen, men vi blander oss ikke i den diskusjonen. Vi blendes av hverandre, parisnatten, krystallglass, lysekroner og Melissas diamantslepne stemme.

Og senere, senere, lenge senere, sitter vi presset sammen i Jean Paul’s 2CV i en fart jeg ikke ante at det var mulig å få til med en 2CV på disse veiene nede langs Seinen og gjennom de trange tunnelene, lenge før Diana, men bare oss og Jean Paul ved rattet og Kristian foran og Melissa mellom oss, slik at vi holder pusten helt til vi velter ut av bilen framme ved Belleville der jazzklubbene åpner klokka seks om morgenen og den er virkelig kvart over seks og vi ramler inn og finner et bord. På tide å innta dagens første pastis, sier Kristian. Og Melissa smiler så det glitrer, Jean Paul har sovnet med hodet i armene og vi ser på hverandre og smiler vi også.

En natt i Paris er virkelig som et år et annet sted.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var Dylan-konsert i Drammenshallen. Vi kjente hverandre ikke, men vi var begge venner av Jon og Jon hadde en Ford Transit. Han var den første i gjengen med egen bil, bandbilen vår. The increadible four. Espen på bass. Rødtoppen Marius rytmegitar. Jeg spilte solo. Og Jon slo på trommer. Spilte ikke. Dæljet på trommene. Som dyret i Muppet Show. Bortsett fra håret. Den blanke skallen virket enda mer fryktinngytende. Vi syntes det var kult med Jon bak trommene. Et varemerke på en måte. The increadible four.

Nå satt vi i bilen alle sammen. Og Eva. Og noen venninner av henne. Fullstappet Transit Oslo Drammen. Jons blå eldgamle Ford Transit med 8 spors båndopptager og hjemmesnekrede høyttalere under setene foran. Ikke Dylan i bilen. Emerson Lake and Palmer. Yes. Doors.

This is the end, sang Jim Morrison. Vi protesterte høylytt. Dette var ikke slutten. Det var begynnelsen. Dette var vår tid, vår egen forsinkede hippiebevegelse. Fire i baksetet. Evas venstre lår tett inntil mitt høyre. Come on baby, take a chance with us. Jeg løftet armen og la den bak hodet hennes. Hun smilte til meg. Vi skulle til Woodstock og høre på Creedence, The Who og Janis Joplin og følte oss frigjorte selv om vi var på vei inn i Drammen på midten av åttitallet.

Så var Dylan på scenen. Vi sto tett inntil hverandre i mengden av glisende fans. Vi smilte også, nærmere, bløtt og mykt. Dylan sang. All right I’ll take a chance, I will fall in love with you. Og vi tok sjansen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Arabiske netter. Ikke to tusen og en av dem. Bare noen få. Likevel magiske. Himmelen blir ikke sortere enn her. Lysene nede på bakken aldri mer skinnende. Vi ledes ned svakt opplyste trapper, nedover i dypet. Ikke beduinenes telt. Egentlig. Men likevel. Innerst i ”The-one-and-only” Royal Mirage, det arabiske kvarteret, midt i skyskrapernes Dubai.

Vi er omgitt av buede hvelvinger, levende lys, damask, brunt, gyllent, kandelabere, krystall. Vi blir servert. Dufter. Ukjente krydder. Smakens møte med ganen. Vi smiler. Vi er et annet sted, men likevel her.

Gode venner rundt bordet. Smil. Nikk. Fakter. Gode ord. Forsiktige nikk. Mine kroatiske venner med åpne ansikter. Kjemi. Kroppens signaler. Vår Saudiarabiske gjest Mohammad med rødt hodeplagg, hvit kjortel. Mørk bart. En liten mann med et stort smil. En saudier på besøk i Emiratenes Mekka. Ved siden av Mohammad sitter forretningsmannen Rashid, som kaller seg beduiner, med slektstre tilbake til perledykkerne langs Jumeirah. Hvitt hodeplagg. Enda hvitere kjortel, om det er mulig. Sort bånd rundt hodet. Det samme smilet. Ubarbert. Mer skjødesløs enn sin saudiarabiske venn. Galant, verdensvant, talefør. Britisk aksent. Har dere vært i The River Cafe i London? En kantine av en restaurant, men for en mat! Han fører fingrene i en spiss opp til munnen og slenger et kyss utover bordet.

Jeg løfter glasset og skåler med min kroatiske venn, mens våre arabiske gjester diskuterer ulike butikker på Harrods og sine leiligheter i High Street Kensington. Vi er nysgjerrige. Spør om kjortelen, hodeplagget, båndet rundt hodet. Er det forskjeller mellom skikker i Saudi Arabia og her? Rashid ler og peker på sin venn. Ser dere ikke? Min venn Mohammad har mansjettknapper og er litt mer organisert her oppe. Han løfter hånden opp til halsen. Hans egen krage er åpen. Mohammads krage er tilkneppet som en prests. Dessuten er våre saudivenner flinkere til å barbere seg. Rashid ler igjen og løfter glasset til hilsen. Han drikker juice. Ikke alkohol. Aldri en dråpe alkohol. Ikke en gang i London.

Men hvorfor båndet rundt hodet? Rashid ler igjen. Vi må ha noe å binde kamelene med. Og når vi ikke har noen kameler å binde fast, må vi ha et sted å gjøre av båndet. Så legger vi det like gjerne på hodet.

Senere går vi ut får å ta en sigarett, Rashid og jeg. Han røyker pipe. Et trekk med sterk tobakk. Jeg sutter lenge på sigaretten. Vi snakker. Shisha-røyken legger seg over plassen. Hvordan er Norge? spør Rashid. Dere er rike? Jeg nikker. Men vi bruker ikke pengene våre slik som her. Jeg peker på skyskraperne rundt oss. Kanskje like greit, sier Rashid. Vi har dratt på oss store problemer. Nå er det bare 20 % igjen av oss beduiner. Vi har mistet vår identitet. Dessuten fører all virksomheten til store utfordringer innen sosial og helsepolitikken som vi ikke klarer å løse. Husk: Dere har demokrati, sier han. Vi har gode ledere, men det er ikke demokrati. Kanskje vi får det en gang. Da blir nok mye annerledes. Han banker tobakken ut av pipen. Vi går inn. Senere får jeg vite at han er broren til Helse og sosialministeren i Dubai, overraskelsenes ørkenland.

Etter måltidet står vi og venter på taxi. Private biler kjøres fram. Hvite biler. Maserati. Porsche. Rolls Silver Shadow. Til og med en hvit Ferrari. Og ut av hotellet kommer de hvitkledte. Beduinene. De setter seg inn i sine nye kameler. Så retter de på hodeplagget og kjører bort.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er ikke sikker på hvor jeg er. Om jeg er i et land som skal bli en gang, eller om det faktisk eksisterer i sin uvirkelighet.

Halvtomsete i hodet etter seks timer i et trangt flysete uten søvn sitter jeg i en taxi og bretter nakken bakover for å se toppen av skyskraperne. Men toppen er ikke toppen. Ikke ennå. Toppen er en kran. Fordi noenogtretti etasjer skal bli over femti. Det sies at en fjerdedel av alle verdens heisekraner er å finne i dette lilleputtlandet. På flyplassen burde ”Velkommen til Dubai” vært erstattet med ”Be aware! This country is under construction.”

Men det er ikke bare kraner. Det er sand og grus over alt. Byggeplasser dekket av glorete reklameplakater som får bigboards langs norske veier til å minne om frimerker. Og bakenfor ruver rekker av T-formede fundamenter til det som skal bli verdens største metro. Tusen betong-T’er. Som overvektige telefonstolper.

Men alt er ikke ”under construction”. Noen skyskrapere er imponerende ferdige. En arkitektur som tilhører et futuristisk samfunn på en annen planet. Syltynne spir mot himmelen. Tårn med umulige sorte og speilbelagte buede utspring. Blankt. Skinnende grønt. Gull. Svart. Sølv. Hvitt. Harry. Så inn i granskauen Harry. Men likevel kult. Dritkult. Jeg får vondt i nakken.

Noen småting må kjøpes inn ved ankomst. Et par t-skjorter. Sandaler. Det er varmt. Over 30 grader ute. Inne på Mall of the Emirates er det kaldt. Aircondition-kaldt. Mall of the Emirates har 450 butikker, 75 restauranter, 14 kinoer og et innendørs alpinsenter som holder 4 grader minus, med skitrekk, slalombakker, akerenner og isskulpturer. Men du vil ikke fryse der inne. Heiskortbilletten dekker ski, støvler, skidress og lue. Det er tross alt påskeferie. Jeg rister på hodet.

Las Vegas-landet Dubai har tatt av. Lettet fra bakken og skapt drømmer som skal realiseres. Uansett. Umulige drømmer. Som ”Bawadi”. Utvikling av 60,000 hotellrom fordelt på 51 hoteller på til sammen 15 millioner kvadratmeter. Eller som ”Dubai Waterfront”. Et utbyggingsprosjekt til 20 milliarder kroner som skal stå ferdig i 2010. Eller utopien ”Jumeira Lake Towers”. 87 (ja, åttisyv) skyskrapere som skal bygges rundt en kunstig innsjø og som skal stå ferdig i år. Eller det mest vanvittige av alt sammen, Palm Islands. 3 palme-liknende komplekser av kunstige øyer utenfor kysten som skal romme tusenvis av villaer, shoppingsentre og fritidsområder og skal stå ferdig i 2013.

Og der er jeg bare så vidt i gang med listen av utviklingsprosjekter i den bittelille staten Dubai. Jeg har ikke pust til mer. Det er den totale galskap. Men på en eller annen merkelig måte likevel fascinerende. Jeg er svimmel. Klokka er halv to om natten. Hjemme er den halv elleve. Jeg bør visst sove. I morgen er det en ny dag i Neverland.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et skrik i natten. Sannsynligvis. Årvåkne, kjærlige øyne. Stillhet. Glimt av lys. Kaskader av lys. Nye skrik. Det er jeg som skriker. Still mine behov! For seks hundre måneder siden. I dag.

Ikke nødvendigvis klokere, men søtten års ustøhet senere står jeg med ett ved en innsjø i Finland. Pühäjärvi. Et hav av en innsjø uten ende. Jeg har kysset en pike. Det er ikke første gang, men likevel virker det sånn. Skal det bli oss? Nei, det ble ikke oss.

Fast forward. Glimt av lys. Kaskader av lys. Jeg er våt. Det er vinter. Champagnen kleber seg til skjortebrystet. Jeg kysser, og henne ble det. Så barna. Konstant og i bruddstykker av hukommelsen. Usikre smil. Spørrende øyne. Stavrende skritt. Glimt av lys.

Jeg vil så mye! Det flommer over. Verdensorkesteret i Budapest. Noen hundre (kanskje tusen) skjønnlitterære bøker. Mendelssohns fiolinkonset i Zagreb. Verdi. Garbarek. Eurytmics på Chatau Neuf. Inntil scenen. Strekker meg etter Annie Lennox. All krim jeg kan komme over. The Moody Blues i København. Miles i Molde. Vanessa Mae i Johannesburg. Blood Sweat and Tears i New Orleans. Bob Dylan i Drammenshallen. Glimt. Av lys.

Mørke. Sykdom. Død. Å forholde seg til manglende sorg. Stjerneglimt. Aldebaran. Dråpenes rekviem. Skrive seg ut av det. Inn i det.

Bussen får stolsetet til å riste nesten umerkelig. Det er morgen. Selv om jeg lukker øynene vet jeg at vi nærmer oss Sandvika. En duft. Svak syrin. Jeg snur meg og ser et par ukjente øyne. Mørke, nesten sorte. En krusning i munnviken. Nei, det skal ikke være oss.

Men et glimt var det. Og jeg smiler tilbake. For dette er den egentlige reisen. Her. Nå.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sofia er ikke vakker. Egentlig. Sofia er ganske stygg. En tett, grå tåke henger over Sofias ansikt og skjuler nesten de spredte trekkene. Noen av dem egentlig ganske pene. Hver for seg. En bue her. En kurve der. Arkitektur.

Men i sin helhet er Sofia ingen vakker by. Synes jeg.

Hvor er Sofias skjønnhet? Da må du ut av sentrum, opp i bakkene over byen, langs brosteinsgater oppover, oppover, inn i vegetasjonen, omringet av trær, busker, skygge. Der finner du den.

Bojana. Hvordan var det her for over tusen år siden? Sto freskomalerne barbente inne i kirken? Var det kaldt som nå, her inne under den bitte lille hvelvingen, lilleputtkirken. Er det virkelig plass til GUD her inne?

Et mirakel. 240 figurer malt i klare farger på veggene inne i en av verdens første og minste ortodokse kirker. Sankt Nikolas, Tsar Konstantin og Tsarinne Irina. Så små at de nesten kan puttes i lomma. Et knøtt lite mirakel.

Jeg bøyer meg og går ut. Det er varmere ute. Det er som om Sofia rødmer, nå når jeg har sett hennes hemmelighet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min forretningspartner i Polen bor i Elblag, noen mil øst for Gdansk. Han heter Florian og kan ikke vise meg nok av den nordlige delen av Polen. Han er stolt. Han viser meg et land i vekst. Han forteller hvor viktig det er med støtte fra EU og Norge. Samtidig er han stolt av seg selv. Han har overtatt et statseid selskap. Han har vært med på å skape verdier. Det er ingen selvfølge for ham.

Det begynte i 1970, sier Florian, mens vi kjører altfor sakte på den fine og rette landeveien fra Elblag på vei inn i Gdansk. De fleste kjører forbi. Florian tenker ikke på bilkjøring. Hen har mistet kraften i foten. Den hviler slapt mot gasspedalen. Tankene hans er i skipsverftet i Gdansk i 1970, da Lech Walesa for første gang ledet et opprør, en streik som kostet åtti arbeidere livet. Florian sukker.

Vi kjører gjennom gamlebyen. Parkerer ved Solidaritetsplassen. Kors og anker strekker seg mot himmelen. Tro og håp, sier Florian. Minnesmerket sprenger seg vei gjennom brosteinen. Tro og håp. Det var her det begynte. Slutten på Øst-Europa, Den kalde krigen, Berlinmurens fall, en selvfølge å kunne reise fra vest til øst for oss nordmenn som har så lett for å glemme. Men Florian husker.

Det er kaldt på Solidaritetsplassen. For kaldt til å stå stille og lese bronseinskripsjoner, studere flagg, titte på statuer, bare dette ene monumentet som strekker seg oppover. Tro og håp. Vi går gjennom gamlebyen. Jeg fryser. Lengter etter vodka og en sigarett i en varm kneipe. Men Florian vil ikke inn. Han vil vise meg Gdansk.

Jomfru Maria Basilikaen, som skulle romme hele byens befolkning da den ble reist. 25,000 stående tilbedere. Et religiøst folk. Tro og håp. Det største kirkebygget i verden bygget av murstein. Ikke særdeles vakkert, men likevel imponerende. Som kors og anker sprengt gjennom brostein og opp mot himmelen. Jeg drar frakken opp i nakken. Fyttegrisen så kaldt det er.

Og her, sier Florian, er selve hjertet av gamlebyen. Jeg ser meg rundt. Ser tysk arkitektur. En Hansa-stad. Ingorant som jeg er. Du vet, sier han, at Günter Grass var herfra. Blikktrommen henter sin handling fra Gdansk. Jeg har lest Blikktrommen. Jeg visste ikke. Husker ikke. Husker bare et hestehode fullt av ål og en liten gutt med tromme på magen. Glemmer så fort. Han ser alvorlig på meg. Jeg smiler og nikker. Jeg er jo tross alt Vest-Europeer. Og vi tar alt for gitt. Vi nikker og smiler. Vi glemmer. Og vi forstår ikke lengselen etter frihet. Tro og håp. Vi lengter bare etter en drink og en røyk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende